|
|
1700-TALLET - OPPLYSNINGSTID OG KLASSISISME.
Det skjer store forandringer i overgangen
fra 1600-tallet til 1700-tallet.
Kunnskap begynner å spres
blant folk. Dette var også tiden for opprør mot
alle autoriteter.
I England var borgerskapet i konflikt
med kongen og godseierne. Nye tanker
om frihet, menneskeverd og like
rettigheter for alle begynte å gjøre seg gjeldende.
1700-tallsmennesket skulle være
fornuftig og opplyst. Derfor har 1700-tallet fått
navnet: Opplysningstid.
Ved midten av 1600-tallet oppsto
det en reaksjon mot barokken i
Frankrike, de nye tankene om diktning
brøt med barokkens sterke
virkemidler og bilderike stil.
Klarhet, orden og harmoni ble ideal
for diktningen, og forfatterne begynte å
interessere seg for den romerske
og greske diktningen. Det var i denne antikke
diktningen de fant den harmoniske
litteraturen, og det ble et mål å etterligne
dette så mye som mulig. Det
var viktig for klassisistene at delene ble underordnet
helheten, og at sjangrene ikke
ble blandet. Innenfor dramatikken som
klassisistene satte høyest,
fulgte de kravet om de "tre enheter":
1.Enhet i handling
2.Enhet i tid (max. 24 timer)
3.Enhet i sted
Klassisistene laget seg altså
regler for hvordan diktningen skulle være.
Troen på fornuften var en
forutsetning for klassisismen. På begynnelsen
av 1700-tallet vokste handelsborgerskapet
fram som den nye samfunnsgruppen.
De hadde en egen livsstil og tenkemåte.
I skolen ønsket de flere praktiske
fag f.eks. moderne språk,
geografi og matematikk. I handelsborgerskapet
oppsto tradisjonen med teselskap.
I disse selskapene ble det diskutert
politikk, kunst og litteratur.
Kulturlivet på 1700-tallet ble mer offentlig
i og med at mange flere deltok
i kulturelle aktiviteter. Handelsborgerskapet
ble en viktig gruppe i samfunnet,
og det var de som ble publikum for
Holbergs komedier.
PIETISMEN
Pietismen, som var 1700-tallets
store religiøse vekkelse, var på noen områder
et tilbakeskritt i opplysningstiden.
Pietismen preget kulturlivet på mange måter.
En viktig årsak til dette
var at kongen ga pietismen en offisiell status. Han stengte
blant annet teatret i København.
Pietistene forlangte et personlig og inderlig
gudsforhold, derfor måtte
de gi av kall på all verdslig fornøyelse.
I Norge var det gjennom Hans Nielsen
Hauge at pietismen fikk innflytelse på
slutten av 1700-tallet. Hos salmedikterne
under pietismen finner vi den samme
argumentasjon for Guds allmakt
som hos barokkdikterne, men bildebruken er
mye enklere. Skrivestilen blir
altså enklere og også mer elegant. Den danske
presten Hans Rudolf Brorson er
framfor noen pietismens salmedikter, mens
Christian Braunmann Tullin er den
norske representanten for denne stilen.
Dette århundrede er preget
av store endringer i folks mentalitet og levevaner.
Mat og klesmoter kommer til å
endres radikalt, og bolighusene blir betydelig
forbedret.
På Gaustad kjøper bøndene
gårdene de har drevet som leilendinger. I dette
århundredet er dette vanlig
også i resten av landet.
Det ser ut som at det ikke har
skjedd så store forandring gjennom de foregående
århundre, men det er faktisk
mulig å se store forandringer i levemåter og trender.
På 1600 tallet var det et
stort forbruk av alkohol, vin og spessielt øl ble drukket daglig.
På begynnelsen av dette århundrede
kom kaffen, teen og sjokoladen til Bergen. Dette førte til
at trendene forandret seg. Det
ble plutselig sett på som uanstendig å være beruset på
hverdagene.
Nå skal alle være edru
og kle seg pent når de kommer til byen. Folk tenker klarere,
fordommer og gammel overtro må
etterhvert vike for sun fornuft.
Gruppen selveiende bønder
blir etterhvert en en liten overklasse på landsbygden, og de
sosiale forskjellene øker.
Men en selveier kunne ofte være tynget av gjeld, noe en leilending
ikke var da han kun motok inntekt
av det arbeidet han utførte uten å investere
noe som helst i gården.
I dag 12/11-1699 gifter Michel Olsen Gaustad seg med Anne Guttormsdatter fra Riffsgård.
1700
|
|
|
|
|
|
|
| Olle Ellingsen | Husfader | Leilending | 64 år | ||
| Olle Olsen | Deres sønn | 16 år | |||
| Arne Olsen | Deres sønn | 12 år | |||
| Kari Olsdatter | Deres datter | 17 år |
|
|
|
|
|
|
|
| Michel Olsen | Husfader | Leilending | 24 år | ||
| Anne Guttormsdtr. | Husmoder | ||||
|
|
|
|
|
|
|
| Nils Aslaksen | Husfader | Leilending | 56 år | ||
| Brithe | Deres datter |
|
|
|
|
|
|
|
| Aamund Stensen | Husfader | Leilending | 24 år |
Anders Ellingsen Gaustad gifter seg med Magdeli Nilsdatter Espetvedt 20/5-1706.
1710
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 36 år | Hammer | |
| Helga Andersdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
| Ingeborg | Deres datter |
|
|
|
|
|
|
|
| Anders Ellingsen
Gaustad |
Husfader | Gaardbruger | 46 år | Hammer | |
| Magdeli Nilsdatter Espetvedt | Hans kone | ? år | Hammer | ||
| Brite | Deres datter | ||||
| Nils | Deres sønn | ||||
| Knud | Deres sønn | ||||
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | ? år | Hammer | |
| Kari Albertsdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
|
|
|
|
|
|
|
| Mikkel | Husfader | Gaardbruger | ? år | Hammer | |
| Hans kone | ? år | Hammer | |||
1710 Siste dokumenterte hekseprosess
blir gjennomført i Norge.
39 menn og 238 kvinner har siden
1325 måtte bøte med livet for hekseri.
Ved vielsen benytter presten et
rituale som gjør vielsen svært lik forlovelses rituale.
Ved begge anledninger blir avtalen
bekreftet med håndtrykk, noe som er en gammel
førkristen skikk.
Idag den 9/11-1710 er det at Ole
Olsen Gaustad gifter seg med Kari Albertsdatter fra
Erstad.
Påsken 1711:
Kari Olsdatter Gaustad blir begravet
på kirkegården i Meland, bare 28 år gammel.
I dag den 14/6-1711 blir datteren
til Anders Gaustad, Brite giftet bort til Lars
Rassmusen fra Tveten.
Den 9 oktober er det barnedåp
på Espetveit. Kona til Mikkel Gaustad er e av fadderene.
Den 2. desember er Mikkel Gaustad
selv fadder i barnedåp i Bjørndal
I dag den 25 desember på
Michelsdagen 1714 er det brulløp på Gaustad. Datteren til
Nils
Gaustad, Brithe gifter seg med
Rasmus Hansøn fra Lervigen.
Idag 8/6-1716 gifter Nils Andersen
Gaustad seg med Marite Börgesdatter Sellevold fra
Alversund.
CARL DEN 12'S KAROLINERE
På Østlandet har Carl
den 12 gått over grensen fra Sverige med sine karolinere.
Oslo og Moss blir inntatt, men
Akershus festning vil ikke overgi seg.
I Moss blir svenskene omringet,
og etter kraftige kamper overgir de seg og alle
blir tatt tilfange.
Noen av fangene blir sendt til
Bergen hvor de blir plassert ut på gårder for å fylle
tomrommet etter gårdsarbeidere
som er sendt til fronten.
I dag 24/6-1719 blir datteren til
Ole Gaustad, Ingeborg giftet bort til Anders Andersen
Bragstad.
1720
|
|
|
|
|
|
|
| Michel | |||||
| Anne | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Simen | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Nils | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Wilhelm | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Anders | Husfader | ||||
| Knud Andersen | Ders sønn |
I dag 24/6-1720 gifter Knud Andersen Gaustad seg med Kari Nilsdatter fra Riffsgård.
Dette året blir Norges mest
kjente sjøoffiser "Tordenskiold" fra krigen mot Karl XII.
drept i en duell. Året før
uskadeliggjorde han en svensk flåteavdeling ved Marstrand
og brakte festningen Karlsten til
å kapitulere.
Etter fredsslutningen 1720 drog
Tordenskiold på utenlandsreise. Ved byen Hannover
ble han innviklet i trette med
den baltiske oberst J.A. Stael van Holstein, som hadde
vært i svensk krigstjeneste.
Tretten ender med duell, og Tordenskiold blir truffet av en
kule fra balterens pistol. Langt
hjemmefra ute på en slette i Tyskland, knekker han sammen
og dør av skadene han er
blitt påført.
Bønder på Gaustad trosser myndighetene
Leilendingene på Gaustad bor
i små stuer som er konsentrert i et tun hvor de lever
sammen med noen felles byggniger,
men med egne teiger hvor de har sin dyrkede mark.
De gjorde ikke mye for å
bygge store hus. Godseieren eier jo alt som er på eiendommen
og leiekontraktene må fornyes
med jevne mellomrom.
Helt siden folkevandringstiden mer
enn 1000 tidligere har de små 1 roms røykestovene
domminert landsbygden i Nordhordaland.
I 1721 holdes det tingmøte
på tingstedet Frekkhaug. Der skal bøndene møte og betale
sin
skatt. Budbæreren til fogden
for Nordhordland kommer til Gaustad på formiddagen for å
informere om tingmøtet.
Mikkel og Simen er bortreist denne
dagen og Anne, Mikkels kone mottar brevet.
I 1723 ser vi for første gang skrivemåten Goustad.
Maten på 1700 tallet
Den ettertraktede tørrfisken
er årsak til at utvalget av varer i byen er enormt sammenlignet
med andre deler av landet.
Når folk fra Nordhordaland
reiser til byn handler de varer som tidligere ikke var kjent i
Norge.
Hanseatene og andre handelsreisende
har med seg matvarer som er blitt vanlig i de områdene
de kommer fra. Ris til grøt
og druer var noen av de varer som de handelsreisende hadde med
seg til Bergen for å bytte
mot fisk.
1730
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 46 år | Hammer | |
| Helga Andersdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
De som bodde på den andre :
|
|
|
|
|
|
|
| Michel | Husfader | ||||
| Anne | Hans kone | ||||
| Martha | Deres datter | ||||
| Johannis | Deres sønn | 9 år | Hammer |
De som bodde på den tredje :
|
|
|
|
|
|
|
| Willum | Husfader | ||||
| Hans kone | |||||
| Brite | Deres datter | ||||
KONFIRMASJON OG ALMUESKOLE
Tilbake på
1700-tallet, fantes det ingen skolebygninger på landet i Norge. Undervisning
ble gitt
av kirken og av omreisende lærere (omgangsskole-lærere). De
hadde "hele
skolen" i
ryggsekken. De flyttet omkring byg til byd.
1736:
Konfirmasjon blir innført
i den norske kirke for at ungdommen skulle lære om
den lutherske kristendomsform,
men det ble vanskelog å lære konfirmantene noe
utenatt når de ikke kan lese.
For at elvene skal være bedre
forberett til konfirmasjonen, blir almueskolen innført
ved lov i 1739.
Biskoppen Pontoppidan i Bergen
legger press på prestene i distriktet og først den
7. september 1750 kaller presten
inn til møte på presteegården på Hamre. 16 menn
med innflydelse fra alle deler
av prestegjeldet stiller opp. Det blir vedtatt at det skal
være skoleholdere i alle
distrikter.
I Hamre prestegjeld skal det være
5 omvandrende skoleholdere. De ble ble tildelt hver
sitt laug hvor de skulle undervise
på gårdene. En av dem skulle bare være i Meland.
For å ungå at det skal
være en belastning for skattebetalerne må skoleordningen gjøres
så enkel som mulig, og noe
skolehus ble det ikke engang snakket om.
Elevene gikk på skolen annenhver
dag. Gutter og jenter gikk i samme klasse.
Det finnes rapporter som sier at
elevene ble grovt avstraffet med stokkeslag
på fingrene og rumpa hvis
de ikke oppførte seg ordentlig. Dette var vanlig
mange steder i Norge.
I dag den 7/10-1736 blir Brite,
datteren til Willum Gaustad giftet bort til Knud
Salamonsen Sellevold i Alversund.
I dag den 01/11-1739 gifter Ole
Olsen Gaustad seg med Helga Andersdatter Aadland.
Hjemme på gården blir
det holdt et stort gilde hvor det blir kveet for brudeparet.
Gjestene inntar flere måltider
og smaker på ølet som akkurat er brygget ferdig til
brylløpet.
1740
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 56 år | Hammer | |
| Helga Andersdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
| Ole Olsen | Deres sønn | 1/2 år | Hammer | ||
|
|
|
|
|
|
|
| Michel | Husfader | ||||
| Anne | Hans kone | ||||
| Martha | Deres datter | ||||
En ny liten Ole ser dagens lys den 2 juni dette året.
1748
Møte blir avholdt i prestegården, på agendaen står, organisering av skolestellet i Hammer prestegjeld.
1750
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 66 år | Hammer | |
| Helga Andersdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
| Anders Olsen | Deres sønn | Soldat | Hammer | ||
| Ole Olsen | Deres sønn | 10 år | Hammer | ||
De som bodde på den andre :
|
|
|
|
|
|
|
| Michel | Husfader | ||||
| Anne | Hans kone | ||||
| Martha | Deres datter |
I dag 17/6-1753 blir Matha, datteren
til Michel Gaustad gift med
Ole Hansen Vetås fra Radøy.
De blir boende på Gaustad.
VISITAS PÅ HAMRE
Dom: 3.p. Trin 1753
I dag er Biskoppen i Bergen, Erik
von Pontoppidan på visitt på Hamre.
Ole Olsen dør. I dag den
29/6-1755 gifter enken Helga Andersdatter
Gaustad seg med Gulach Magnesen
fra Feste.
I dag den 24/06-1757 gifter Ungkaren
Anders Olsen Gaustad seg,
som tjenestegjør som soldat,
med Marthe Olsdatter Breysteen.
I dag den 24/06-1758 gifter Ungkaren
Ole Olsen Gaustad seg med
Kari Jacobsdatter Tveten
Ole Hansen Gaustad (Vetås)
dør.
I dag 1/11-1758 gifter enken Matha
Michelsdatter Gaustad seg med
Haavar Olsen Fiskesæter.
OPPLYSNINGSTID
Europa er inne i opplysningstiden:
fornuften og erfaringen skal dominere den
menneskelige tenkning. Man får
stor interesse for de eksakte vitenskaper kombinert
med kjærlighet til natur
og fedreland.
Dette er ikke helt nye tanker i
Norge. Erik Pontoppidan har i 1752 publisert Norges
naturlige Historie. Å dokumentere
norske forhold ble viktig.
I Pontoppidans verk kan man også
spore en gryende tanke om frigjørelse fra Danmark,
men fremst åndelig. Først
sener vil slike ideer få en politisk betydning.
Informasjon til innbyggerene i Mæland
Dom. 1. p. Epi 1759
I dag er presten i Hamre på
visitt i Meland for å informere bøndene om det fattigvesen
som er
opprettet for å hjelpe de
fattigste.
I kirkeboken er det skrevet følgende:
Publiceret den Kongl: Andordning, angaaende de
fattiges væsen i Bergen bye
og stift.
De fattige skal ikke lenger få
kunne gå fra gård til gård og tigge om almisser. Kommer
det noen
til dere så jag dem bort.
De skal holde seg i det området hvor de har bodd det siste året.
Der vil
myndighetene sørge for at
de mottar den hjelp de behøver for å opprettholde livet.
Barn f.o.m. 12 års alder
kan sendes bort for å gjøre tjeneste hos andre, men lønn
vil de ikke
kunne motta før nådde
16 år.
Hver gård skal ha legdsfolk
hos seg. MER !
1760
I 1765 blir det Harmoniske Selskab,
senere Musikkselskapet Harmonien, stiftet i Bergen.
Regelmessige konserter blir holdt
i byen.
Den gang var det 2 gårder
på Gaustad.
De som bodde på den første
:
|
|
|
|
|
|
|
| Gulach Magnesen Feste | Husfader | Gaardbruger | |||
| Helga Andersdatter | Hans kone | ? år | Hammer | ||
| Ole Olsen | Hennes sønn | 20 år | Hammer | ||
De som bodde på den andre :
|
|
|
|
|
|
|
STRILENE GJØR OPPRØR I BERGEN
Våren og sommeren 1764 var
en dårlig sesong for fiskerne. Høsten kom
tidlig dette året, det ble
frost og kornet frøs og ble delvis ødelagt. Det var
mange som måtte blande almebark
og marsk med kornet for å få tilstrekkelig
med mat gjennom den kalde vinteren.
Kongen, Fredrik V. er desperat
for å styrke statskassen etter at
militærutgiftene til nøytralitetsforsvaret
øker dramatisk.
Forsøk på å
selge krongods er mislykket. Ingen vil betale det kongen ønsker
for krongodset.
En lite gjennomtenkt ekstraskatt
blir pålagt de fattige norske bønder som
allerede er rammet av dårlige
inntekter.
På Gaustad er det leilendinger
som også er rammet og det er god grunn til å
tro at de var med den armadaen
som kom til å seile inn på Vågen den 18 april
1765. I alt 2000 striler deltok
i opptøyene.
Bøndene var kjent for å
vær meget lojale, men deres lojalitetsfølelse var av
en eiendommelig, primitiv og konservativ
natur. Dens midtpunkt var efter
gammel bondearv kongens egen person.
I ham alene så de norske bønder ikke
bare magtens, men også rettens
kilde.
At bønderne bare bøyet
sig for kongens vilje, fikk embedsstanden i
Nordhordland til gangs føle
under Strilekrigen
Det er ikke noe som tyder på
at distriktets embedsmenn forsøker å gjøre
kårene lettere å bære
for strilelandets fattige småbrukere. Slett lønnet og
slett kontrollert som embedstanden
er ligger den her som andre steder i
landet under for fristelsen til
å berike sig på sine underordnedes bekostning.
Skattefutene blir på mange
steder i Nordhordaland bortvist. Som ansvarlig
regnskapsfører ber fogden
derfor om at miltætere styrker settes inn for at det
riktige beløp kan innkreves.
Disse går hensynsløst frem og krever ekstra for å
kunne stikke noe i egne lommer.
Bøndene mistenker fogden og stiftamtmannen
i Bergen for å stå
bak de militæres brutale og hensynsløse framferd, for å
kunne berike seg selv.
Når det kom slike befalinger,
trodde de fuldt og fast at de skyldtes ondsinnede
embedsmenn, og at de stred mot
kongens vilje.
Det var ikke uvanlig at geistlige
og andre betyningsfulle personer fra byen tok
turen inn til Haus for å
se på bondebryllup og høre på preken fra en spessiell
prest.
Etter en slik dag er det at en
tjenetsepike oppdager noe på bakken inne på
prestegården, som ser ut
som et offentlig dokument.
Det viser seg at det er informasjon
om ekstraskatten. Ifølge dette stykke papir
er kravene til ekstraskatten mye
lavere enn det som fogden forlanger.
NORDHORDALANDSBØNDENE SKRIVER BREV TIL KONGEN
Bøndene klaget, men lensmann
og fogd vendte det døve øret til. Da henvendte
en gruppe bønder seg til
sorenskriver Garmann i Bergen. Han er en rik godseier
som bøndene har tillit til.
Deres representanter ba Garman
om å forfatte et brev til stiftamtmannen hvor
deres fortvilte situasjon blir
beskrevet. Garman stilte seg straks positiv til forslaget
og kaller inn 6-8 mann fra hvert
skibrede, for å lyttet til deres syn på saken.
Ja, det er klart vi må gjøre
noe for å få klarhet i dette, sier Garman.
Med mennene tilstede inne i stuen,
setter han seg ved skrivebordet, dypper
fjæren i blekkhuset og skriver
brevet
Men stiftamtmanden Ulr.
Fr. v. Cicignon sønn av en offiser som hadde utmerket
seg i 30års krigen la seg
i veien for at denne saken skulle videreføres.
Strilene blir opprørt og
skuffet over å bli møtt med en slik kald skulder.
Den 1. mars i stiftamtmannens forgård
Om formiddagen den 1 mars får
Cicignon beskjed av av sin tjener at en hop
bønderer kommet til byen
og står ute i husets gård, og ønsker et møte
med
stiftamtmannen. Han går straks
ut til dem.
Strilene står utålmodig,
venter og prøver å se inn gjennom den åpne døren.
Da Cicignon endelig kommmer ut
hugger til med sitt ærende.
"Vi vil se den rette kongelige
forordning om ekstraskatten", sier de i en bestemt
tone. "Og hva er så den rette
forordning", svarer Cicignon. Mennene blir
usikre pga. at dokumentet funnet
ved Haus mangler dato. En av dem forklarer
at det gjelder kammerreskript av
l. september 1764, som sier at bønder overalt
i Norge skal være fritatt
fra ekstraskatten for de fattige og deres tjenestefolk og
barn, om de ikke har mer enn 10
rdlr. i årlig lønn. Vi antar at denne lettelse også
gjelder leilendiger og at skatteinnkrevingen
ikke berettiger en
militær eksekution. Ja, sier
en annen, og den forordning funnet på Haus prestegård
sier at fritagelse fra skatten
gjelder også alle leilændinger, husmend og indsiddere.
Dette var tydligvis nytt for stiftamtmanden.
Han er forundret og med et skjevt
blikk ser han på dem og sier.
"Der eksisterer ikke nogen forordning som fritar
dere fra denne skatt. Jeg garanterer
dere at der ikke blir krevet inn mer enn det
som er diktert i gjeldende forordning.
Jeg lover at deres brev vil bli sendt til
København ved den kongelige
resolusjon. Mine børn, skulle mine anstrengelser
for dere ikke bære frugt,
så vet jeg for dere ingen annen utvei enn at dere velger
et par fornuftige menn som kan
reise til København. Mitt reisepass skal dere få.
Ja, det skal ikke være meg
imot å betale noe av deres reiseomkostninger".
Bøndene ble beroliget, og
gruppens leder vendte seg mot dem, trekte på
skuldrene, og sa "Vores Amtmann
kan jo ei gjøre mer enn hva han lover".
Den første voldelige episode finner sted
De ble raskt klar over hvor tomhendte de hadde forlatt forgården. På ettermiddagen samme dag begir en ny gruppe seg til Cicignon. De ble servert den samme preken som sine forgjengere.
Gruppens leder, Niels Jacobsen Kleppe, en grenadær blandt landsoldatene er meget pågående.
I stive to timer må amtmanden stå blandt dem. De anklager ham for å være uærlig. Ja, børn, sier amtmannen, jeg kand ey snakke længere med Eder, jeg haver sagt Eder alt hvad jeg kand sige, gaae nu i Guds fred og haver taalmodighed, far nu vel.
Urolig og rådville ble bøndene stående. Ingen av dem ville forlate åstedet med uforettet sak. Cicignons
preken oppfattet de som en ansvarsfrakrivelse.
Han gjorde da mine til at han ville forlate dem, men den gang ei. To mann barikarderer trappen, en annen
tar tak i kjolen og trekker ham bakover.
Cicignon reagerer raskt og griper tak i hans hår og sier, Din Knægt, vil du understaae dig at vægre mig i mit eget Huus, at gaae frit hvor jeg vil.?
Oberstløitnant Dietrichson er vitne til opptrinnet og springer til for å gjøre plass for amtmannen. Vel oppe
på trappen roper han utover forsamlingen ,,Nu got folk, gaae Eders Vey, jeg kand ey sige Eder meere end
sagt er."
Der var ikke en som rørte sig.
Oberstløitnant Dietrichson mister tålmodigheten og ber om tiladelse til å tilkalle garnisonsvakten for å få
fjernet de umedgjørlige bønder. ,,Ja, det kunde maaske være got." En underofficer og 12—16 mann
marsjerer inn i forgården opp trappen og inn i forstuen.
Amtmannen kommer ut igjen og utrykker,, Hvad Folk, staae I endnu her, vil I at jeg skal jage jer ud, maae
jeg ikke have Roe udj mit eget Huus, gaa Eders Vey."
Med skarpe våpen rettet mot seg forsatte de å trosse stiftamtmannens begjæring om å forlate forgården.Vakten ser nølende på sine soldater som er klare til å skyte. Dette er uutholdelig for
oberstløitnanten. Med dragen kårde løper han til for å hjelpe vakten.
Halvor Sørensen Store Mitton av Skjolds skibrede blir hugget i hodet av Dietrichsons kårde.
Sterk blødene segner han om. De so står vedsiden av frakter ham til et annet hus hvor han får hjelp, og blødingen blir stanset.
Soldatene angriper nå de andre bøndene og slår dem tilblods med sine geværkolber.
Anders Haukås løper til for å hjelpe Ole Ofshus fra Hosanger som blir mishandlet av 3 soldater, men Dietrichson hugger ham i hodet med sin kårde. Anders Stanghelle ble hugget i hånden og ble merket med et stygt arr som et bevis på denne ugjærning mot et folk som ikke ser noen muligheter til å kunne forsørge sine famillier der myndighetene tar fra dem alt de eier.
Slik endte bøndenes forsøk på å få hjelp av amtmannen.
Ubevepnet, med bønn og gråt hadde de kommet for å
be om forståelse. Nå var det bare bitterheten som hersket blandt
dem.
Angsten brer seg blandt embedsmennene
Sorenskriver Garmann tar straks kontakt med Cicignon. De forstår begge at situasjonen kan utvikle seg til et omfattende opprør.
Cicignon går med på Garmanns forslag at de militære styrker ikke lenger skal benyttes for å trekke inn ekstraskatten.
Deretter samler han bøndenes representanter i sitt losji og informerer dem om at så lenge det ikke er kommet svar på deres brev med bønn om en skriftlig kongelig resolusjon fra
København vil de ikke lenger bli truet med militærmakt. ,,Reis nå hjem i ro og stillhet’’, de
nikket mot ham og gikk noe lettere til sinns, hver til sitt .
I et dokument av 19 mars gjør fogden det klart at ved neste sommer og skatteting skal ekstraskatten innkreves og det ned til minste skilling. Hvis ikke må ny militæreksekusjon settes inn for å gjennomføre innkrevingen.
Bøndene forholdt seg roilig, men det var bare stille før stormen. De svarte ikke på utspillet, men en gruppe på 16 mann reiste til Garmanns kontor i Bergen og overakte ders syn på situasjonen og ba om å få et tingsvitne om ekstraskatten som de så vil ta med til København og legge det frem for kongen.
Jeg råder dere til å vente på svar på det brev dere allerede har sendt før dere foretar dere noe annet.
Oppgitt etter å høre dette forlot de Garmanns kontor, som trodde han hadde roet ned gemyttene, men der tok han grundig feil.
De 6 ukene gikk uten at noe svar kom fra København. Mange års bitter erfaring om at de ikke kan stole på at deres overordnede fra lensmann til stiftamtmann gjorde noe for å hjelpe dem i en vanskelig situasjon la grunn til en storstillt plan om å gå til aksjon for å få stiftamtmannen til å gjennomføre en reduksjon i det høye skattetrykket. En stille mobilisering ble sendt ut blandt
gårdene i Nordhodaland.
Den 17 april, oppløp til storkonflikt
Vindrettningen er gunstig. Været er perfekt til å heise seil og sette kurs for Bergen, tiden er inne for å handle.
Fra hele Nordhordaland kommer båter og små skuter seiliende inn byfjorden hvor de samles til en stor armada. Hele 2000 mann stiger iland idet de når byen. Denne gangen vil de ikke bli
ydmyket på samme måte som de ble den 1. mars.
Bergens borgere som er vant til å behandle dem med en blanding av godmodig og ringaktende
spott er sjokkerte over den store horde som bryskt begir seg inn i byen som om de var soldater
i en okupasjonshær.
De viste lite om hva som skulle skje dagen derpå.
Det første de inntok var byens sjenksteder hvor de drakk og oppmuntret
hverandre og den simplere del av byens befolkning som vanket på disse
steder.
Opprørslederene
Det var ikke mulig å peke ut noen bestemt leder for denne forsamling. Men noen skulle likevel komme til å gjøre seg bemerket i døgnet som fulgte.
Ole Jonsen Hevigen fra Eksingedalen var eier av gården Norset i Nordfjord. Han ville bli soldat i den norske fotgarde i København, og hadde kommet helt tilfeldig til Bergen den
Sammen med en noen av bøndene som var kommet til byen losjerte han i Rawels gård.
Jochum de Lange var sønn i en velstående borgerfamillie i Bergen. En stor pengesum som han hadde arvet invisterte han i gården Flatøy.
Han hadde stor sans for bøndene i området og ville identifisere seg med dem.
Da de først var kommet til byen ville han være på deres side.
Tre andre som utmerket seg var, Bertramsen en skoflikker fra Kalfaret, Sletten fra Radøy og Svindal fra Eikanger.
Det er ikke helt riktig å kalle dette et rent bondeopprør,
forsamlingen var sterkt farget av byens egen befolkning som støttet
opp om dem.
Spenneingen tilspisser seg
Tidlig om morgenen den 18 april er de på beina og vandrer gjennom byens gater. Fogd Bilsøe var blitt klar over planene da den inkallingsseddel som gikk ut til bøndene også ble lest opp
hjemme på hans gård. Han sa han ville reise til byen denne dagen for å gå til alters, men
oppsøker Cicgnon tidlig samme morgen og informerer ham om oppløpet, men på vei til
Rådsuen fra sin overordnede går han bortom strilenes møteplass, men der blir han gjenkjent.
Samtidig og ikke helt uforberedt får Cicignon besøk, da to mindre skarer oppsøker ham og ber
om redgjørelse for svaret de venter på, men først vil de vite hvorfor de enda ikke har fått betalt
for noe tømmer som var blitt fløtet til byen. Han bortforklarer det hele, og sier begge gangene
at de må vente. De forlater forgården og amtmannen går tilbake til sitt værelse.Men da en
tredje skare dukker opp og banker på, trenger 12-14 mann seg inn i forstuen. Tjeneren Anders
Andersen går inn til sin herre og medeler at noen vil tale med ham. Cicignon forsikret dem om
at myndighetene ikke hadde noe å skjule for dem.
Men bønderne var døve for forklaringer. Amtmandens ord prellet av på dem. ,,Nu skal du
skaffe os Rett; derfor er vi kommet, erklærte de hårdnakket. Deres overbevisning om at de blev ført bak lyset av embedsmennene var så urokkelig at enhver påstand om det motsatte bare
øket harmen.
De skjeller ham ut og en av de eldste kaller ham rett ut for en kongens tyv.
Da trekker Cicignon sin korde. Med dette gir han signalet til bøndene om at det er på tide å gå
fra ord til handling. Nå må vi hjelpe hverandre roper de som står nærmest amtmannen.
Svindal griper Amtmannen for å senke hans kårde, med den ene hånden i ansiktet på ham slik at tummelen går inn i munnen. Tjeneren kommer til og river Svindal bort fra Cicignon. Men med sitt faste grep i ansiktet
følger et stykke hud med, slik at blodet renner fra Cicignons ansikt.
I samme øyeblikk kaster de andre seg over ham slik at hatt og parykk ble revet av og klærene flenges inn til
skjorten, slik at de fastsydde ridderbånd faller på gulvet og blir trampet på. Sletten fra Radøy tar opp
båndet og river det. På ny kommer tjeneren i mellom og lykkes i å få Cicignon inn til sitt værelse.
Han legger merke til at Svindal står og skjelver da han kommer ut i forsstuen for å hente hatt og parykk.
Om det er i sinne eller anger er ikke mulig å si
Samtidig på en helt annen kant av byen foregikk et tilsvarende drama.
Fogden var blitt gjennkjent på Rådstuealmenningen, og like utenfor madam Schwartzkops hus blir han
stanset av 6—8 bønder. En av dem er så iøyefallende klædt at han straks fanger fogdens opmerksomhet.
Det er Ole Hevigen. Han var iført gule bukser, militær mundur med gule oppslag og gule underklær.
Før de går til amtmannen kryssforhører de fogden, og ber om den kongelige forordning av 1763.
Men han kan kun vise til dem fra 1762 og 64 og flere andre kongelige ordrer om ekstraskatten.
Flere spørsmål hagler mot ham. Er det tilfelle at soldater skal betale ekstraskatt ? Kan du dokumentere at vi
er pålagt å betale 14 sh. løben i fogedarbeidspenger ? Hans forsøk på å unslippe å svare gjorde forsamlingen
rasende.
Hevigen og et par andre griper ham under armene og sleper ham gjennom gatene mot stiftamtmannens hus.
På veien stanser de utenfor assessor Brochs hus, her gjorde han et nytt overtalelesesforsøk men blir
overdøvet av de rasende og noe berusede bøder. Hevigen forsøker å roe ned gemyttene men det er
forgjeves. Fogden foreslår at 10-12 mann følger med ham til amtmannen som deres representanter. Det er et
underlig opptoget som fortsetter mot huset til Cicignon.
utenfor gatedøren må så fogden på ny lese opp de forordninger han har med seg.
Efter denne scene lykkes det ham å unslippe sine plagånder og kommer seg inn i huset til skriverstuen hvor
den sjokkerte Cicignon oppholder seg.
Hevigen blir iritert over at fogden har gått inn uten deres samtykke og blir fra seg av raseri. Han springer rundt hjørnet fra stiftamtmannens bakport og skriker til bøndene at nå har vi ham. Dere må blokkere døren
og bakporten, da slipper de ikke ut. Mens de andre gjør som han sier, går han løs med hærverks lyst på gjenstander ute i hagen. Han sparker og river i en renne ved brønnen slik at denne blir ødelagt og bllir liggende på bakken. Han prøver å brekke av porten, men det går ikke uten hjelp, han ber en ung bonde
om å hjelåe til, men denne viker unna. Da trekker Hevigen sin korde, men besinner seg og setter den
tilbake. ,,Djevelen regjere eder I maate alle være som en mand’’, skriker han og går løs på porten alene.
Han kommer plutselig på at han har sin militærer uniform på seg ,,Jeg tør ei at attaquere med Kongens Mundur paa’’ sier han og river av seg uniformen og hiver den over til en bonde som forskrekket står og ser
på. Så setter han sin hatt på bondens hode og springer i bare skjorten ned markeveien. En stund senere er han tilbake med utslått hår og en stor bondekofte utenpå skjorten. Men de gule militærbuksene har han beholdt.
Mens han var borte hadde noen andre bønder klart å bryte ned bakporten og kommet seg inn i bakgården
hvor det nå myldret av både striler og byfolk som hadde tatt seg inn fra almenningen. Blandt dem var borgersønnen fra Bergen ‘’Jochum de Lange’’.
Det var ikke nødvendig å overtale ham da noen bønder traff ham på gaten ved 10 tiden, og ba han være med
til stiftamtmannens gård.
Hevigens ga uttrykk for sin stridslyst i form av hærverk. de langes stridslyst satt mere i strupen. de Lange
ledet an i en gruppe som trengte seg inn i huset og gjennomførte en rassia i alle rom. Haach amtmannens fullmektig møtte ham utenfor kontordøren. Hvorpå han utrykker. ,,det lader ilde for Dem, som en brav bor-
gersøn, at være Anfører og i et Laug blandt endeel galne bønder";
,,hvad vil I ? Her skal lades Liv for Liv og Blod for Blod", svarer de Lange. Oppe på loftet så de Lange en tjensete pike som satt og hægtet lin. De stirrer på hverandre. ,,De stjæle Lande og Riger bort," utbrøt han og styrtet ned trappen igjen. Der møter han en beruset Hevigen som gjør plass for for et fotgarde av bønder
som bærer fogden ut fra kontoret og ut i bakgården.
Deponenten bad Geheimraadens Kudsk Anfind såa og
Niels Hjelmeland, som vare tilstæde, at drages til Minde, men Lange
gav et uhøvisk Svar"2) og stormet videre opover trappen.
Hjelmeland blev revet omkuld av Hokken og trampet paa. Kusken som reddet
skindet, fandt at Lange såa ,,meget desperat ud, men kunde for Bulder
ei høre Ordene."8)
Stiftamtmannen var ikke å se, han hadde gjemt seg
nede i hagen etter sammenstøtet med Svidal. Men han er ikke trygg, da de finner ham kommer han med de parlamenteringer om den rette kongelige forordning, men de er ikke interssert i høre på ham.
Ute på allmennenigen var det stappfult av skuelystene innbyggere og striler. En slik forestilling hvor de
øvertset av distriktets embedsmenn var blitt tatt til fange og ble ydmyket foran øynene på dem hadde de aldri sett.
Noen byens beste borgere så med harme på hvordan deres embedsmenn ble mishandlet, men alle forsøk på å
legge seg i mellom var nyteløse. En av dem var Augustinus Kjern. Han tar kontakt med Sr. Haach. De ser
på den dominerende de Lange og Augustinus sier ,,see hvor den Anfører staaer og skriger, og Haach svarer: den Karl har jeg allerede tegnet.
Cicignon hadde blitt trakasert hele formiddagen, men virkelig livsfare hadde han ikke vært utsatt for før i
dette øyeblikk.
Nå var det det rasende folkemengde ute på allmenningen som bestemte hans skjebne. Selv er han overbevist om at han kommer til å bli et slagtoffer for ekstraskattens ytelse.
I denne desperate situasjon roper han ,, vel er jeg ikke var istand til at skaffe dem den forordning dere vil ha;
men det eneste jeg kan gjøre for dere, er at la dere faa ekstraskatten tilbake.
Dette blir mottatt med stror undring blandt både striler og byfolk. Absolutt ingen hadde kommet med et
slikt krav.
Opprøret dreide seg ikke om penger, men om mistro mot embedsmennene som ble beskyldt for å berike seg på de fattiges bekostning uten at kongen i København viste om dette.
Det planløse opprøret hadde nå fått et nytt mål. De lot han gå tilbake til sitt hus. Matroser og byens
brandfolk, ble nå veldig ivrige og krevde å få ekstraskatten tilbake idag, hvis ikke vil de se amtmannens
hjerteblod, sier de.
Pengene er på festningen og er ikke mulig å ta ut idag, på nytt trneger bøndene inn i huset og trekker han ut i en forstue og går løs på møbler og inventar som blir knust og revet istykker som et resultat av deres raseri.
VIL FORTSETTE SIDE 60
Jochum de Lange
Mat mangelen er prekær på vestlandet og sørlandet.
Det er trolig på denne tiden at poteten som allerede
har vært kjent i Europa i over 200 år blir akseptert, alle
fordommer mot denne knoll blir lagt tilside nå når sulten rammer
dem som verst.
Leilendingene kom og gikk på Gaustad
1769
Dette året ble det laget et regnskap som
viser hvor mye hver enkelt bonde
ikke har betalt i ekstra skatt.
Godseieren som eide alt land på Gaustad
var tollforvalteren Garman i Bergen.
På Gaustad var det følgende bøder
som hadde utestående ekstra skatt.
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Mikelsen | Husfader | Gaardbruger | |||
| Hans kone | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Knud ??? | Husfader | Gaardbruger | |||
| Hans kone | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Haaver Olsen | Husfader | Gaardbruger | |||
| Hans kone | |||||
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 30 år | Hammer | |
| Britha Einersdatter | Hans kone | 19 år | Hammer | ||
| Helga Andersdatter | Vilkårskone ? |
1770
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 30 år | Hammer | |
| Britha Einersdatter | Hans kone | 19 år | Hammer | ||
| Helga Andersdatter | Vilkårskone ? |
Vi går nå inn i en periode da det blir slutt med godseierenes makt i Austebygda.
Siden kort tid etter reformasjonen har de eid store landområder som de kjøpte av
staten. Før reformasjonen var det Munkeliv kloster som eide hele Gaustad.
Bykslekontraktene går ut og bøndene kjøper nå gårdsbruk som gjennom århundrer
har vært bebodd av lelendinger som har kommet og gått.
Soldaten Lars Andersen Aase treffer Maria Olsdatter Frekkhaug.
De kjøper gårdsbruk på Gaustad og slår seg ned der.
Ole Olsen og Britha Einersdatter kjøper også gårdsbruket som Ole er vokst opp på.
Det skjedde i 1772. Godseieren Herman Garmann selger det for___ rd.
De gifter seg i Hamre kirke 23/06-1776.
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
Etter at de er blitt selveiere, øker interssen for å invistere i husene deres.
Med økser hugger de tømmer som de trekker til gards med hesten, med bile lafter de tømmeret.
Ny lemståve blir bygget
På denne tiden er det moderne å installere røykovner. Grue med åpning i taket
har vært standard. Sotete tak og hardtrampet jordgolv blir byttet ut med tregulv når
røykovnen kommer inn i huset.
De setter inn glassvinduer som gjør at lyset slipper inn i den ellers så mørke men koselige
stova. Glass er dyrt, derfor blir det bare snakk om et par lysglugger i begynnelsen.
I byen var det vanlig at overklassen malte vinduer på veggen der de ikke ville spandere glass,
på den måten fikk huset en fasade som ga et inntrykk av status, vi kan ikke se bort ifra at dette også ble gjort på landsbyga.
De laftede veggene blir kledd med bordpanel. Det blir stående ubehandlet en stund, men
etterhvert kommer det på mote å male husene. Hvitmaling var mest ettertraktet, fordet at den var dyrest å fremstille, og ga derfor mest status. Derimot "bonderød" kunne de fremstille selv på
gårdene. Rundt omkring i Nordhordaland så
man derfor stortsett flest bonderøde hus, men
det forekom også at gulfarge ble brukt.
Langs de laftede tømmerveggene inne i
stovene står det kister, kistebenk og framskap. Det er
også vanlig at de har en seng nær ildstedet.
På veggen henger det forseggjorte åkleder og hyller med lysestaker, sølvstaup, sølvkanne og
tinnfat.
Langbordet med benker på hver side er standard i alle hus, ellers har de gjerne kubbestoler og krakker.
De oppholdt seg alltid inne hvis de ikke hadde noe arbeid å gjøre ute. Overklassen som hadde sine idealer fra Paris, påvirket nok også bondestanden. Det å være ute i stærkt sollys ble sett på som vulgært og skadelig for huden, derfor var det helt uinteressant å kle av seg og være ute å
nyte varme sommerdager.
1780
Den gang var det 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 40 år | Hammer | |
| Britha Einersdatter | Hans kone | 29 år | Hammer | ||
| Einer Olsen | Deres sønn | 2 år | Hammer |
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 40 år | Hammer | |
| Britha Einersdatter | Hans kone | 29 år | Hammer | ||
De som bodde på den andre :
|
|
|
|
|
|
|
| Lars Andersen | Husfader | Gaardbruger og | 46 aar | Hammer | |
| Maria Olsdatter | Hans kone | 42 aar | Hammer | ||
| Lisbeth Larsdatter | Deres datter | 7 aar | Hammer | ||
1790
Omreisende kremmere dukker stadig opp på gården. De kommer langveis fra, ofte
helt fra Østlandet, de har med seg stoffer og klær som de tilbyr kvinnene.
Britha og Synneve kjenner på de fargerike stoffene, og tenker på hvilken plagg de kan sy av dem.
De blir fristet til å kjøpe både fløyel, lin og bomull.
Leseferdighetene var bedret så nå
hadde de også skillinngs viser med seg, som de ville selge.
Den var i 1790 2 gårder på Gaustad.
De som bodde på den første :
|
|
|
|
|
|
|
| Ole Olsen | Husfader | Gaardbruger | 50 år | Hammer | |
| Britha Einersdatter | Hans kone | 39 år | Hammer | ||
| Einer Olsen | Deres sønn | 12 år | Hammer | ||
| Ole | Deres sønn | 9 år | Hammer | ||
| Kari | Deres datter | 6 år | Hammer | ||
| Mons Olsen | Deres sønn | 4 år | Hammer | ||
| Anne | Deres datter | 1/2 år | Hammer |
De som bodde på den andre :
|
|
|
|
|
|
|
| Lars Andersen | Husfader | Gaardbruger og | 56 aar | Hammer | |
| Maria Olsdatter | Hans kone | 52 aar | Hammer | ||
| Lisbeth Larsdatter | Deres datter | 17 aar | Hammer | ||
SENSUR OG INNSKRENKET TRYKKEFRIHET
1793: Som de første land i Europa lovfester Danmark-Norge at slavhandel skal være
forbudt fra og med 1803, I praksis ble det tranportert slaver med danske og norske
skip helt til langt ut på 1800 tallet.
SKIFTE PÅ GÅRDEN GAUSTAD
Britha dør i 1795 og året etter blir det holdt skifte for å kunne dele hennes eiendeler
mellom ektemannen og barna. Men to måneder før skiftet gifter Ole seg igjen, med
Matha Monsdtr fra Haaland i Alversund.
Hun er blitt stemor for alle barna på gården denne sensommerhelgen den 13 august.
Det er lørdag formiddag når lensmannen og sorenskriverfullmektigen kommer til gården for å lede
og bistå skiftet.
Martha, og barna som er for små og ikke myndige til å delta i det som nå skal finne sted, inne i stuen.
Derfor er de borte hos Lars og Maria. De håper på godt vær og gunstig vind til i morgen, for da skal de i
båten igjen og seile til Hamre kirken, hvis ikke må de ro det lange stykket.
Inne i stuen har hvert enkelt søsken en formynder som representerer dem.
Ole som er barnas far er formynder for Einer.
Formynder for Helga Olsdatter er faren til Baste, Hans Andersen fra Riffsgård.
Jacob Olsen Lyhren er formynder for vesle Olina.
Vel inne i stuen setter de langhårete mennene seg rundt langbordet. Sorensskriverfullmektig
Hans Lem Jensen, plassert ved bordenden, åpner skifteprotokollen og gjør sine notater etterhvert som
arvens omfang blir lagt frem.
Selv om det ikke er overflod på Gaustad, er det en gård som blir betegnet som rik. Det viser seg at den er
gjeldfri og har det meste av løsøre som er vanlig på denne tiden.
Klærene deres er fargerike, både røde, blå. Ifølge skiftet etter Britha får vi vite at de også har plagg av fløyel.
I fjøset står det 6 kyr, noen kviger, en hest og 5-6 sauer.
I 1798 får den 37 år gammle Marhta datteren Britha.
Forlovelse har alltid vært en forutsettning for å kunne
inngå ekteskap, men helt på slutten av dette århundret
blir denne ordningen avskaffet i hele landet.
